Kanskje har vi registrert slikt som at barnet/ungdommen

• strever faglig  f.eks sliter med lesing og skriving
• mistrives på skolen eller i barnehagen- har et økende fravær
• strever sosialt og /eller relasjonelt, f.eks sliter med å få venner, beholde venner, bytte av venner, mobber, er ofte involvert i konflikt
• helse, utvikling, motorikk og ernæring, f.eks. vegrer seg for å spise eller har et spesielt usunt kosthold
• språklige utfordringer, f.eks gjør seg dårlig forstått eller vansker med å forstå
• emosjonelle vansker som vises i atferdsendringer f.eks oftere sint, irritabel, mer stille og tilbaketrukket

Kanskje er tingene nevnt over eller andre atferdsendringer gjentakende og varer over litt tid, eller at man observerer et mønster i barnets uttrykk.

Eller kanskje vi ser og opplever signaler fra foreldrene som gjør oss urolige for evnen deres til å være foreldre? Det kan være at de:

• i stor grad lar andre hente og levere i barnehagen
• ikke overholder avtaler
• lukter alkohol
• virker likegyldige til egen fremtoning
• oppleves som spesielt usikre, irritable eller sårbare
• virker lite interessert og opptatt av barnet sitt
• Du er første skritt på veien mot en løsning

Som du ser, kan signalene som gjør oss urolige være høyst ulike, vage, diffuse og vanskelige å tyde.  Da er det lett å kjenne på egen usikkerhet: Har jeg observert rett? Kan jeg risikere å lage «en sak» ut av en bagatell? Bør jeg dele uroen min med andre?

Svaret på det siste spørsmålet er et rungende JA.

Som medmennesker skal vi bry oss og ta tak i denne uroen, og de av oss som er kommunalt ansatte plikter dessuten å gjøre det. Vi skal ikke avvente eller sette vår lit til at andre fanger opp de samme signalene som oss. Kanskje er det bare nettopp du som ser barnet/ungdommen!

Når en uro oppstår er det «noe» vi må finne mer ut av og forsøke og konkretisere.